Det står «fagleder, bygg» på visittkortet hans, men Knut Gjedtjernet trives mye bedre ute på byggeplassene enn inne på kontoret. Veteranen har ingen planer om å gi seg mens leken er god.
Det er den dagen da Kong Vinter har funnet det for godt å skyfle ned all nedbøren han har spart på gjennom de mørke og kalde månedene, og anleggsleder Gjedtjernet er ikke blid. Det er ikke det at han har noe imot å måke snø, men det får være måte på til mengder. Og så akkurat nå, når de bare har igjen utvendig kledning, hjørnekasser og takstein på eneboligen på Brandval. Men de fikk på presenning i går kveld, så det er ingen fare med huset. Ikke er det så farlig heller med den forbaskede snøen.
– En får ta det som det kommer. Det blir vel vår en gang.
Ringen er sluttet
Han har vært ute en vinterdag før, i både bokstavelig og overført betydning. Men det var aldri noen tvil om at det var snekker han skulle bli, arvelig belastet som han er. Da faren, som selvsagt var snekker, skulle restaurere barndomshjemmet, fikk unge Knut ta i både ett og flere tak.
– Det var i 1971. Det er klart at det er andre ting som frister mer for en sekstenåring enn å sette i stand gamle hus og bygninger, men jeg skal si at jeg lærte en hel masse.
Nå er det han selv som er veteran og som skal lære bort fagets hemmeligheter til unge håpefulle. En av de som er med i arbeidsgjengen på Brandval er lærlingen Jonas Dammen, for øvrig sønn til kollega Geir Ronnie Dammen.
– Det er slik det skal være. Ringen er sluttet. Når en blir gammel og krokete får en gjøre ting en duger til. Det er for eksempel å late som en har noe å lære bort.
Dette får være endestasjonen
Han er inne i sin andre runde hos Solør Hus. Den første var fra 1985 til 1990, da selskapet het «entreprenør», og Knut fremdeles var temmelig ung og lovende. Den andre begynte i 2016, etter at Hedmark Hus, der han for øvrig var toppsjef i mange år, ulykksalig nok gikk over ende. Det er ikke et spor av sentimentalitet når han forteller at de sto på alt de kunne, men til slutt gikk det ikke lenger. Ferdig med det. Han trives ikke lenger så godt på et kontor, uansett.
– Jeg holdt kontakten med folkene her i alle årene jeg var borte, klart jeg gjorde det, og da jeg begynte her igjen i 2016, ble jeg ønsket velkommen hjem og fikk beskjed om at nå hadde jeg gått rundt, og at dette fikk være endestasjonen, sier den blide og sympatiske tømrermesteren, som riktignok bærer den formelle tittelen «fagleder bygg», men som trives bedre ute på byggeplassene enn på et kontor.
Ett skritt fram og to tilbake
Han er født og oppvokst på Tjura, noen kilometer fra Gruetunet. Passende gåavstand for en sprek jeger og friluftsmann, men ikke alltid, for i ungdomstiden hendte det iblant at det ble ett skritt fram og to tilbake.
– Og da ble jaggu vegen lang, ler han.
Men han trives godt på Tjura, i det som en gang var kommunesenteret i Grue. Barndomshjemmet var det egentlig eldstesønnen som skulle overtatt, men da han, som sin fire år yngre bror, heller ønsket å bosette seg i mer sentrumsnære Rælingen, ble det i stedet Knut og fru Rita som flyttet inn. Det har gått med noen arbeidstimer for å sette i stand alle bygningene på den fire og et halvt mål store eiendommen.
Snø og gressklipping bryr han seg lite om. Han har maskiner til slikt.
– Mye bedre å sitte på verandaen om sommeren med en kald pils, da gitt, enn å drive og passe på gressplenen. En har robotklipper til slikt.
Drar gjerne til Thailand
Det er mange som drar kjensel på Gjedtjernet-navnet for tiden, selv om det verste oppstyret kanskje har begynt å legge seg. Knut har nemlig familierøtter på gården som ble landskjent for et par år siden da både Farmen og Farmen kjendis ble spilt inn der.
– Jeg har vært oppi der noen ganger, riktig fint er det der. Gården blir nå brukt som feriested av eier.
Selv drar han og fruen heller lenger av gårde når han først skal på ferie. Til syden, Amerika eller et annet land. Det hender også de drar ut på en sommertur med kabrioleten av type Oldsmobile 1972-modell.
De siste årene har de helst dratt til Thailand. Dit hadde de med hele familien en gang, og der skulle de ha vært da koronaen kom og avlyste hele greia.
– Vi har heldigvis sluppet unna pandemien alle sammen. Både privat og på jobben. Bank i bordet.
Det her er urettferdig, bæssfar.
Det er naturligvis stor stas når familien kommer på besøk, og ekstra moro med de fem barnebarna.
Eldste gutten, han blir 10 år nå, har vært med meg på jakt siden han var fire og knapt nok det. Han fikk overnatte i ei koie under elgjakta. Da høstferien var slutt og guttungen måtte hjem, ble han riktig ulykkelig og sa «du bæssfar, det her er urettferdig at du skal tilbake mens jeg må hjem». Siden har han vært med hvert eneste år.
Jakt er ellers en viktig del av livet til Knut Gjedtjernet. Det holder ikke med lidenskap. Det er mer enn det. Elg, rådyr, villsvin, hjort, hare og rev.
– En får si som Øystein Sunde, skyter på alt som ser ut som det rører på seg, sier han og ler, før han skynder seg å legge til at det siste bare er spøk.
– Jeg satt på elgpost en gang, og da fikk jeg se to ulver like foran meg. De var i alle fall ikke mer enn 15 meter unna. Men jeg rørte dem ikke. En får følge regelboka.
Jobber alle stann
Han er glad i jobben sin og trives med å ta i et tak både her og der. Hvor han og guttene hans skal når de snart er ferdige på Brandval, vet han ikke. Ikke er det så nøye heller.
– Det er jobber alle stann. Det blir vel et eller annet sted mellom Kongsvinger og Elverum. Vi har mye å gjøre.
Ikke har han planen om å gi seg heller, selv om alderen tilsier at han godt kunne gjort det med god samvittighet.
– Ikke så lenger jeg liker å stå opp om morran, og trives med den jobben jeg har. Jeg blir nok her en god stund til, sier Knut, og tømmer kaffekoppen.
– Jeg er ikke født til å sitte ved kjøkkenbenken og flytte på blomsterpotter.
